da jeg var liten

Da jeg var liten pleide jeg å hoppe ut av sengen hver morgen, kle på meg det første jeg fant og leke hele dagen. Det vanskelige valget jeg måtte ta, var om jeg skulle tegne eller leke med dukker i barnehagen - og når jeg gråt var det fordi jeg falt og slo hull på kneet. Regnet det, var det morsomt å hoppe i dammene. Og var det sol klatret man i trærne og rullet i gresset. Jeg hoppet i armene på pappa når han kom og hentet meg i barnehagen, og når jeg kom hjem gikk jeg ut og lekte enda mer. Var ute i hagen og disset, klatret og kom hjem igjen til barnetv. Jeg fikk ikke gå lenger enn til postkassene borte i vegen, og når jeg gjorde det var det jackass på høyt nivå. Alt var så enkelt. Det var ingen som såret deg, ingen som latet som om de var vennen din og snakket stygt om deg bak ryggen din, ingen kjærester som kunne gjøre deg enten lykkelig eller forferdelig trist ved bare noen ord eller ingen ord i det hele tatt. Man trengte ikke jobbe med å få gode karakterer og man trengte ikke å passe seg for hva man gjorde eller sa, fordi ingen brydde seg. Slippe å tenke på for små pupper, for korte bein, for store hofter, for mye kviser, fregner, hår, sminke.....Jeg skulle ønske jeg var liten igjen bare for en dag, for bare å få igjen følelsen av total frihet og total kontroll på hvordan livet var. Slippe å tenke på konsekvenser og problemer. Slippe å være redd for annet enn monsteret under sengen. Bare slippe alle tankene og all bekymring. Bare være meg og like å være meg. Jeg skulle ønske jeg var liten igjen.