Han

I dag har jeg og min kjære vært sammen i 10 mnd. Og nå tenker jeg på det som kort. Før tenkte jeg at 5 mnd, 6 mnd, 7 mnd var lenge. Nå tenker jeg at 10 mnd er ingenting i forhold til det jeg ser for meg skal være. De siste 10 mnd har gått så enormt fort, og hver dag har gått med til å enten tenke, snakke eller være med ham. Det går ikke flere minutter før han streifer innom hodet mitt igjen, og jeg kan ikke la vær å flette ham inn i alle sammenhenger. Jeg smiler når jeg tenker på ham, og jeg er lykkelig ved tanken på at vi er oss. Han har blitt min beste venn og samtidig en person jeg er forelsket i og ikke klarer å holde meg unna. Jeg kan ikke se for meg noenting uten ham hos meg, og ting uten ham er alltid feil. Han har blitt så utrolig viktig for meg, og det er helt utrolig hvordan en person kan ha stor innvirkning på en annen. Jeg er rett og slett trollbundet, og jeg vil aldri slippe taket.

Det at han bor i Oslo er egentlig ganske trist. Det at jeg får se ham et par dager i måneden og må si hade for flere uker om gangen er ganske hardt. Men på en eller annen måte så får vi det til å fungere. Følelsene mine for ham er så sterke at de ikke slukner av å ikke se ham på en måned. Og hver gang jeg ser ham igjen, og løper bort og kaster meg i armene på ham får jeg lyst til å grine av lykke. Det er som å bli forelsket på ny og på ny. Det er den deiligste følelsen i verden å vite at i dag kommer han hjem.
Samtidig blir jeg ofte trist når han reiser og jeg må stå opp om morgenen og vite at han er på andre siden av landet. Det er hardt å gjøre alt uten ham og aldri få sjansen til virkelig å tilbringe tid med ham. Ja, det er vanskelig med et avstandsforhold. Men så lenge han gjør det han vil gjøre, så er jeg her og venter på ham når han kommer hjem. For det er alltid verdt ventingen når han holder rundt meg, kysser meg på toppen av hodet og sier hvor utrolig glad han er for å se meg...

Gratulerer med dagen.