frustrasjon

Du gjør meg bare så utrolig irritert. Jeg kan ikke fatte hvordan det kan gå ann å gå noen så mye på nervene som du gjør med meg. Jeg takler så vidt å se på deg. Alt du sier og gjør får meg til å knuse trynet ditt gang på gang i fantasien min. Jeg har aldri egentlig mislikt noen noe særlig, og jeg føler egentlig ikke at jeg misliker deg heller. Men du bringer frem noen følelser jeg ikke ante jeg hadde. Du får meg til å bli skikkelig overlegen og noen ganger slem med deg, uten at jeg ønsker det selv. Det er bare på grunn av at du er så forbanna irriterende. Hvorfor må du alltid stille spørsmål? Hvorfor må du alltid vise at du kan? Det er utrolig tragisk av meg og ta det så ille opp, for du mener ingenting med det. Og jeg har aldri sagt det til deg. Men jeg tror du har tatt hintet.
Greien er at du faktisk er kjempehyggelig og sympatisk, og når du prater med meg en sjelden gang så tenker jeg "du er jo faktisk veldig grei!". Før du straks gjør noe helt utrolig som får meg til å rive av meg håret. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg reagerer, for jeg burde bare slutte å bry meg. Jeg er faktisk virkelig lei meg for at jeg føler det slik, men jeg klarer ikke å la vær. Du eier faktisk ikke sosiale antenner. Sorry, men jeg takler deg bare ikke.